I det store og hele så fektet jeg veldig bra i dag. Jeg ga det jeg hadde og fikk bra uttelling.
Nedenfor er resultatlisten fra Värjkamraternas. Jeg kom på 8. plass i deltävling fire og ligger på 6. plass sammenlagt.
Leste noe morsomt i Aftonbladet i dag: "Norge är vrickat bortom all räddning". Selv har jeg hatt noen erfaringer med enkeltpersoner her i Sverige som - om jeg hadde vært litt enklere i skallen, veldig surmaga og sutrete - kunne erstattet "Norge" med "Sverige" i tittelen på mitt patetiske forsøk på å få oppmerksomhet, om jeg hadde vært en lubben reiselivsjournalist i en avis.
I går var jeg med på min tredje delkonkurranse i Värjkamraternas Vandringspris. Jeg gjorde som vanlig mitt aller beste og alt tatt i betraktning så er jeg fornøyd med innsatsen, selv om det ikke gikk like bra som tidligere. Jeg vant fem av 12 kamper, men tapte mot flere som jeg har slått tidligere og noen som jeg kunne slått. Da snakker jeg ikke om Sofie Larsson eller Maria Bergenheim, selv om jeg fikk inn et nydelig fotstøt på Maria.
Begynner å bli friskere og måtte slite for å ta pauser på treningen i går, men når fokuset er på å bli enda friskere til tirsdagens Värjkamraternas så...a man's gotta do what a man's gotta do, vettja.
Bare så det er sagt så er jeg ikke motstander av nakenfekting, uansett om det er for å vekke oppmerksomhet rundt AIDS og kondombruk, or whatever.I går tapte jeg 15-7 mot Julle. Det er jeg superfornøyd med, spesielt siden det var den siste kampen på treningen, og siden jeg fortsatt er snørrete, hoster og harker. Planen var å ta en rolig gjennomkjøring før helgens konkurranse, men jeg klarer jo ikke å holde igjen, så hostinga og
harkinga ble ikke noe bedre, akkurat.
Rundt klokken 09 passerer solen hustaket og treffer "uteserveringen" vår. Perfekt tid for morgenkaffe før arbeidsdagen begynner.

Etter den innledende puljefektingen sto jeg med to seire, og takket være seieren over 18:e rankede Van Dyck (endte på 35. plass) gikk jeg videre som nr. 57 av 64. Det var totalt 78 av 85 påmeldte deltagere som møtte opp. I første direkte utslagningsrunde (64-tablå, heter det vel) møtte jeg vinneren av min pulje - Kim Moumen (endte på 5. plass). Det ble en flott kamp som endte 15-2, til Moumen (det var ikke langt unna 15-7). Dermed var SM over for min del, og målet ble nådd, og vel så det. Jeg kom ikke sist.
Torsdag 9. februar
Kun to møtte opp på dagens trening. Mats og jeg. Vi fektet en times tid før han måtte dra. Da avsluttet jeg med en halvtimes spisskontrolltrening.
Og som mange vet, så synes jeg at kylling er helt ok.
Da vi kom hjem ville hun leke litt i parken. Det fikk hun lov til. Det er jo gøy å være ute.
Etter middagen sovnet hun som en stein.
Emil var ikke tilstede da bildet ble tatt, men det var søsteren hans, Ester. Meija er i en byggefase.
Det har gått litt tregt med treningen i oktober men i går ble det en tidlig joggetur rundt hele lysløypa og nå som høsten har kastet seg over oss og vinteren kryper nedover var det på tide å vinterparkere speed-mobilen min på en låve i Åloppe noen mil nord for Uppsala og da ble det en herlig sykkeltur på en time og 8 minutter hjem igjen.
Deretter tok jeg et kvantesprang innen mobilteknologi over til en Sony Ericsson P800, en robust og fantastisk telefon som nå har takket fullstendig for seg etter at Meija kastet den i gulvet. For at skjermen skal funke må jeg trykke nederst på telefonen. Da lyser den såvidt i svarthvit, men det triplet batterikapasiteten, som allerede var veldig god.
Men nå er P800 erstattet av en K750i. Det siste jeg rakk var å overføre alle kontaktene mine før skjermen ble stripete og døde. Perfekt.
Han hadde funnet sin versjon av maskina fra steinalderen (øverst). Hans var enda eldre enn min (nederst).
På dagens joggetur passerte Thula og jeg et kjærestepar med en hund som ikke var i bånd. Den fant ut at Thula så ut som et lett bytte, kanskje fordi hun var i bånd?


Den siste uka har gradestokken utenfor kjøkkenvinduet vist mellom 3 og 8 grader klokka sju på morran, men i dag hadde den ramla ned på -1. Den er her. Høsten.Om jeg lever akkurat like lenge som henne så dør jeg mandag 26. juni 2056.
og jeg kjørte til Löplabbet i går. Jeg kjøpte meg nye joggesko. Bare 1,5 år etter at de jeg fortsatt bruker var modne for utskiftning. Ikke det at jeg har brukt de så veldig mye siden da, men det henger sammen med at de har vært så dårlige. Så hvorfor har jeg ikke kjøpt nye da? Vel, jeg har jo ikke jogget så mye at jeg har trengt nye. Jeg vet, det blir litt Catch 22 over det hele, men nå har jeg nye supersko som bare venter på å bli brukt...
Tore fra Karmøy. Utrolig, men sant. På ankomstdagen, etter å ha sovet noen timer, kom vi tilbake etter en handletur, men fikk ikke opp porten inn på området. Da kom en kar løpende nedover bakken og skulle inn på området. Hva annet enn "fy faen" kunne jeg si da jeg kjente igjen Tore fra Karmøy. En hyggelig kar fra landslagstiden tidlig på 90-tallet som viste seg å være på ferie på samtidig på samme sted som oss med sin familie.
e meg i sola i fem timer, og noen dager senere kom blemmene. Men som alt annet så gikk også det over. Ingenting gjør så vondt at man ikke kan glede seg over noe annet.Jeg fant "the godfather of swooping"-posten på dropzone-forumet. Etter å ha lest masse svada, og litt om det som faktisk stemmer, så bare måtte jeg poste noen ord om hvem som er swoopingens gudfar:
Rickster Powell. Uten tvil.
Da jeg og broren min Tom var på DeLand for første gang i februar 1988, og gjorde 110 hopp på 10 dager med firerlaget No-Way, drev Rickster og testhoppet en uvanlig PD150 - med spesialutviklet coating som ga den bedre flyegenskaper - samtidig som han filmet laget til Tom Piras - med blant annet John Haynes III som deltager, mer kjent som Jack Jefferies. Jack drev også med kroksvinger, og både broder'n og jeg ble imponert, og motivert - mest av Rickster.
Broder'n ble så gira at han kjøpte seg en Excalibur 150, og året etter dro han til med noen fete swooper i den historiske ditchen på DeLand - i samme slengen som blant andre, Gudfar Rickster.
Hjemme igjen etter en langhelg på Gotland. Det var både fint vær og ikke fullt så fint vær. På fredag badet vi i Blå Lagunen og var med på Mik og Boels bryllup. I strålende sol.
På lørdag ble Joanna døpt i kirken. Det regnet. Etterpå tok vi ferjen over til Fårø og så på rauker i strandkanten og spiste middag.
Deilig å komme hjem. Noen timer senere kjørte Meija og jeg Ann til storformasjonsleiren på Gryttjom, og jeg fikk epost fra England om at helgens Speed Skydiving konkurranse regnet bort.
Godt jeg ikke dro dit.
En uke med familien, i Kallithea i Hellas - uten sms, internett, mobil og slikt - var veldig deilig, og akkurat som fortjent etter litt for mye jobbing for å bli klar med en serie til dvd i dagene før avreise.
Trist bare at det skjedde en fallskjerm- ulykke på Gryttjom mens vi var borte. Ei jente omkom av skader etter en landing.
David og Martin har blogget litt om ulykken.
Ellers kom vi hjem fra Hellas igår kveld, og gresset i hagen trenger en klipp.
...er noe alle bør ha. Ikke noe er mer avslappende enn å sitte i ei trang hytte, med en kaffe, i godt selskap, og nyte utsikten, eller regnet på taket.
En campingvogn på et hoppfelt har aldri vært helt det samme - før nå.
Ei mental greie. Jeg vet det. Men å reise opp til Gryttjom, treffe hoppvenner i et trivelig miljø er gull verdt...og vogna på Gryttjom er nå blitt min hytte på fjellet. Å kunne trekke seg tilbake i ei campingvogn som ikke bare er ment som et overnattingsted gjør at "feelingen" av å slappe av i ei hytte på fjellet overgås fordi JEG kan velge om jeg vil isolere meg i "hytta" eller stikke bort i klubbhuset og ta en kaffe på verandaen - eller gjøre et hopp. GULL!
I dag kastet vi det gamle overnattingsstedet og fikk på plass hytta.
...er det visst noe som heter, og i dag kjørte vi Västmanland rundt for å se på campingvogner. Etter ca. 30 mil og 8 timer i bilen var det den siste vi falt for. Den sto bare 10 minutters kjøretur hjemmefra, men den var sist på ruta fordi eierne var ute på sjøen.
1: "Kära du, låt dig inte distraheras av oss! Du har nok att göra med att köra oss, och vi har det bra, vi här bak i bilen, och vill ej vara med om nån krock, dam-dida-dam-didam..."
2 og 4: Ann har gjort sitt første hopp siden 2003, og var både spent og nervøs, men alt gikk bra, selvfølgelig. "Vaddå spänd och nervøs! Det var jag inte alls... mer en märklig känsla av tidlöshet...som om jag hoppade igår, senast."
3: Selv hadde jeg tankene mine på et dilemma. Jeg har mistet lysten til å hoppe, men har forpliktet meg til å organisere på "Big Way"-campen i juni. Jeg har regnet med at lysten til å hoppe skulle komme, som vanlig, når været blir varmt og hoppsesongen begynner, men det har ikke skjedd. Ergo måtte jeg informere de ansvarlige for campen om dette, så nå håper jeg at de klarer å finne en ersatter for meg i løpet av de neste 2-3 ukene. Om ikke så må jeg fornye og hoppe allikevel.
5: Grattis til Ola Jameson (RI) som feiret sin 13-årsdag i sporten med å være HL på søndag.
...som ikke helt er rutiner. Hver eneste dag er nesten seg sjøl lik. Og jeg nyter det. Å bli vekket av Meija, stå opp, skifte bleie, la henne krabbe rundt på golvet og reise seg opp mens jeg lager frokost, så går vi ut og henter avisa og etter frokot leketrener jeg med henne noen timer før formiddagsluren hennes...det er rett og slett herlig. Og det stopper ikke med det. Etter noen timer, hvor jeg får jobbet, våkner hun og spiser litt til før vi går tur med Thula, handler det som trengs om det trengs, så støvsuger og rydder jeg mens hun trener på å stå og gå. Ekte glede i dagliglivets rutiner sammen med elsklingen min, og dattera vår. Hørte jeg meningen med livet?