mandag, januar 19, 2009

Er trening uten et mål, trening uten mening?

Det var en gang, i de hine, hårde landslagsdager, at en kompis sa de bevingede ord: "En dag uten trening, er en dag uten mening."

Det er riktignok lenge siden jeg trente hver dag, men visheten i ordene består, og jeg er overbevist om at de aller fleste hadde blitt lykkeligere om de trente mer.

På torsdag var jeg på uppsalapisten, igjen. Jeg trives der. Fekting er utfordrende, motiverende og slitsomt, både fysisk og mentalt.

Allikevel var jeg skuffet på vei hjem. Hvorfor?

Jo, fordi jeg vil føle at jeg utvikler meg i takt med mine evner, og det synes jeg ikke at jeg gjør.

Riktignok klarer jeg å utvikle meg på egen hånd, og mot Jakob (vi kjørte en ekstratrening i går), men for å utvikle meg så fort som jeg fortjener, så ønsker jeg meg faste, ukentlige leksjoner, hvor unntaket er uken uten leksjon, ikke uken med leksjon.

Nye ideer kommer så og si alltid utenfra, og jeg er klar for ytre inputs.

Selv om jeg er over 40, så er jeg ikke feit og ferdig. Jeg har motivasjon, nysgjerrighet og en brennende iver etter å lære nye ting - noe jeg er sikker på gjelder mange andre "gamlinger" også.

Når det gjelder overskriften - "Er trening uten et mål, trening uten mening?" - så er svaret selvfølgelig nei. Å trene er bedre enn å ikke trene. På den annen side så tror ikke jeg at noen gjør noe som helst uten at det gavner dem selv. De har et mål, for uten et mål, så fins det ikke grunnlag for motivasjon.

Så hva er mitt mål med fektingen?

Å bli bedre. Enkelt og greit.

Konklusjonen blir automatisk at når jeg ikke blir bedre, så slutter jeg.

2 kommentarer:

Anonym sa...

När du blir så otroligt gammal som jag, så kanske konklusionen blir en annan.

Det är klart man vill se en utveckling, men man kanske har startat om på en lägre nivå. Då kan man ju glädjas åt att man lyckas bli nästan lika bra som "förr". Kanske inte lika snabb och hård, men smartare.. och summasummarum så kanske...

Eller så kan man ju helt enkelt glädjas åt att man mår bra av att röra på sig :-)

Ken Hansen sa...

Kanskje det? Den tid, den glede.
Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre, håper jeg.