Ny Murkelpark

Offisiell åpning, tirsdag den 8. juni kl. 15

"Lenge siden"

...skrev jeg i en MMS til brodern, og mente at det var lenge siden jeg lå stille for å slikkes av solen.

"Hva da?", spurte han. "At du var i hagen med klær på?"

Trofaste blogglesere vet hva han sikter til...

17. mai, dagis & tur i skog og mark

Vår 17. mai i Sverige ble spesiell, ikke fordi det er Norges nasjonaldag, men fordi Noa begynte på dagis i dag, noe han likte veldig godt, selv om vi bare var der en times tid på morgenen.

Deretter nøt vi det fantastiske været med å finne fire av hittauts sjekkpunkter:

Höjden i Stadsskogen

Sten Sture Monumentet

Polacksbacken

Grövsta tallen

Og da var det blitt på tide å sykle hjem med Meija fra dagis...

...før jeg slang sammen en mexicansk gryte...

Grattis, Noa

...med 1-årsdagen i dag.

Min egen verste fiende

Dette blir mitt siste innlegg inntil min første bok er klar til å sendes til et forlag.

På søndag kom en god venn innom uppsalapisten for å ta bilder av fekting.

Man at work

Jeg har jo som kjent drevet med mye rart opp gjennom årene - volleyball, friidrett, skyting, tae-kwon-do, styrketrening, badminton og mye annet - men dette innlegget skal ikke handle om min egen fortreffelighet.

Nei, det skal handle om et misbruk på lik linje med alkohol, narko, mat og andre. Mitt misbruk er å få anerkjennelse. Å hylles for det jeg gjør. Dette har stort sett vært begrenset til sport, som jeg har hatt lett for. Kanskje derfor ble det sporten som ble min bane, og ikke narkotika, selv om jeg har testet det også. Kanskje det var tävlingsengelen som reddet meg på det området, og som fikk meg til å innse at der var det ikke noen hyllest å høste. Ingen seier å vinne. Uansett, verken sigaretter, hasj eller kokain ga mersmak, tvert i mot. Ikke alkohol heller.

En interessant fotnote når det gjelder alkohol er at siden jeg bestemte meg for å slutte å konkurre i fjor sommer, så har jeg knapt rørt alkohol. Før tok jeg gjerne en øl etter fektetreningen, men fra i fjor sommer så har ikke øl smakt. Ikke is heller, faktisk.

Men nylig innså jeg at konkurransemisbruket mitt, suget etter anerkjennelse, hyllest, og da gjerne fra de som er "større" enn meg - aner jeg et storebrorskompleks? - boblet opp på en annen arena: skrivingen.

I takt med at innsikten om at mitt første bokmanus ikke var så nær ferdigstillelse som jeg trodde, har min deltagelse på diverse konkurranser på forfatter- og litteraturblogger økt. I takt med at mitt indre stress har økt, har misbruket vokst.

Dette var noe jeg plutselig innså, igjen, for n'te gang, da Roar Sørensen skrev følgende på mitt bidrag på Litteraturbloggens påskekrimkonkurranse: "Du virker veldig språklig bevisst når du skriver. Det styrker storyen. Jeg synes kort og godt at du skriver godt."

Noe jeg vet.

I stedet for å gå rundt grøten, søke andres anerkjennelse, "autoritetenes" klapp på skuldra, og annet piss, og fokusere på det viktige, altså å takle det som skaper stress, så stiller jeg meg stadig i veien for meg selv, og skyter meg selv i foten.

Eller som Hans Berggrens bilde fra søndagens fotografering så treffende (sic!) gjør et poeng (sic!) av.

Og med det retter jeg ryggen for å takle min egen verste fiende: meg selv.

Mens mamma er på loftet

...for å finne sko til Noa.

Bildekavalkade

Jeg gjør som Ann og kjører en liten bildekavalkade:

Meija viser sin popstjerne-look.


Familien på vei til haugen i Murkelparken for å leke i snøen.


Panoramabilde av Murkelparken. Arbeidet har stått stille siden fredagen før "sportlovet", som ferien heter i Sverige.


Meija har tegnet pappa på trampolinen.


I går tok jeg en tur til FFF for fjerde gang siden den 19. august i 2008. Slitsomt, men én stor fjær i hatten var at jeg overraskende slo selveste Andrés Gomez...

Meija på snøfjellet

...hjemme i hagen, en nydelig dag i mars, før dagis.

Vakkert 2

Noen bilder fra dagens skitur, før badet og lunsjen.

På isen

Etter dagis. Snø er gøy!

Det snør! Juhuu!

Og det var visst snø for fem år siden også.

Telefunken

Min nye gamle radio funker. Takk, Robine og Gunnar:)

På taket igjen

Snø er gøy...

...både å flytte og hoppe i...

...akkurat som høy.

PS. Det er noen år siden Handyman-Hansen sist var på det taket, etter at det blåste av og nesten kappet hodet av naboen.

Ny Murkelpark 2010, uke 7

Dag 8-12

Akkurat nå

...ligger jeg i badekaret etter en kort før-lunsj-tur i dalen. Mye snø i sporet. Det ble deilig og tung skøyting opp igjen. Snart smørgrøt til lunsj, som bare jeg kan lage den.

Pakke fra Portugal

'Besta, jag älskar dig!', sa Meija da vi åpnet dagens overraskelse med posten fra Portugal.

Draken Dragonella

I dag har jeg tegnet starten på et lite eventyr til Meija, i samarbeid med Noa. Han krabbet for det meste rundt på gulvet og bidro som han kan best.

Her følger noen bilder fra eventyret om Draken Dragonella:

Når strømmen går

Klokken 10.47 i går gikk strømmen. Ikke bare på kontoret, men i hele huset. Heldigvis satt jeg og jobbet på den bærbare i sofaen så det ble ikke noe problem.

Det første jeg tenkte var at nå har gravemaskinmannen i parken kappet en ledning, men etter en kjapp tur for å sjekke, hvor jeg også traff et par naboer uten strøm, så viste det seg at kommunearbeideren var uskyldig.

Noen minutter over 11, ble det lys igjen.

Utpå ettermiddagen kunne både Meija og Ann fortelle at strømmen ble borte på både dagis og SVA.

Det viste seg at det var en jordfeil som hadde slått ut strømmen
til 50 000 av Vattenfalls kunder.

Vi har det jaggu bra som bor her.

Ny Murkelpark, dag 9

Samtidig som gravemaskinmannen har gravd opp enda mer, har Lasse fra kommunen vært i full sving med å fargelegge bakken i tråd med planen for den nye parken.

Det hjerteformede området, rett over der Lasse peker, skal bli et sitteområde med solskydd i form av to løv - og det havner rett bak der han står på bildet.

Ny Murkelpark, dag 8

Dagens utvikling synes best ved å sammenligne fredagens bilde med dagens.

Det har også blitt mer frost på trærne.