Varme ettermiddagstimer med trampoline, lek og moro er slitsomt, for de voksne. Men å høre Meija si 'beste dagen noensinne' føles godt.
lørdag, juli 10, 2010
onsdag, juli 07, 2010
lørdag, juli 03, 2010
Etter Lenas og Peters bryllup
...i Sveriges nest mest brukte kirke - alle vet hvilken som er den mest brukte til bryllup, hvor vi fikk gleden av å oppleve et for noen år siden - ble det en båttur i og ved Gøteborg til restauranten uti skjærgården.
fredag, juli 02, 2010
tirsdag, juni 29, 2010
torsdag, juni 24, 2010
onsdag, juni 16, 2010
Arona, Lago Maggiore
En fektende frende på Facebook poster info om en konkurranse i Arona.
Flashback fra 2002: Jeg har kjørt Ann til Milano etter en Speed Skydiving-konkurranse i Ravenna, og har parkert bilen to-tre meter fra Lago Maggiore, rett ved Arona. Skriver, bader, koser meg og sykler daglig til sentrum for å rusle rundt.
Nå: Har to barn med Ann og bor i Uppsala. En av Meijas beste venners far er fra Arona, og nylig fant vi ut at vi ruslet gatelangs der samtidig, før han også flyttet til Sverige og ble far.
Tilfeldig? Åpenbart.
Flashback fra 2002: Jeg har kjørt Ann til Milano etter en Speed Skydiving-konkurranse i Ravenna, og har parkert bilen to-tre meter fra Lago Maggiore, rett ved Arona. Skriver, bader, koser meg og sykler daglig til sentrum for å rusle rundt.
Nå: Har to barn med Ann og bor i Uppsala. En av Meijas beste venners far er fra Arona, og nylig fant vi ut at vi ruslet gatelangs der samtidig, før han også flyttet til Sverige og ble far.
Tilfeldig? Åpenbart.
søndag, juni 13, 2010
Prøver å lese om Othello
...men forstyrres av to glade barn. Finnes det et bedre ord for det, mon tro? 'Forstyrres' virker så negativt.
lørdag, juni 12, 2010
onsdag, juni 09, 2010
tirsdag, juni 01, 2010
søndag, mai 23, 2010
"Lenge siden"
...skrev jeg i en MMS til brodern, og mente at det var lenge siden jeg lå stille for å slikkes av solen.
"Hva da?", spurte han. "At du var i hagen med klær på?"
Trofaste blogglesere vet hva han sikter til...
"Hva da?", spurte han. "At du var i hagen med klær på?"
Trofaste blogglesere vet hva han sikter til...
mandag, mai 17, 2010
17. mai, dagis & tur i skog og mark
Vår 17. mai i Sverige ble spesiell, ikke fordi det er Norges nasjonaldag, men fordi Noa begynte på dagis i dag, noe han likte veldig godt, selv om vi bare var der en times tid på morgenen.
Deretter nøt vi det fantastiske været med å finne fire av hittauts sjekkpunkter:
Höjden i Stadsskogen
Sten Sture Monumentet
Polacksbacken
Grövsta tallen
Og da var det blitt på tide å sykle hjem med Meija fra dagis...
...før jeg slang sammen en mexicansk gryte...
Deretter nøt vi det fantastiske været med å finne fire av hittauts sjekkpunkter:
Höjden i Stadsskogen
Sten Sture Monumentet
Polacksbacken
Grövsta tallen
Og da var det blitt på tide å sykle hjem med Meija fra dagis...
...før jeg slang sammen en mexicansk gryte...
fredag, mai 14, 2010
tirsdag, april 13, 2010
Min egen verste fiende
Dette blir mitt siste innlegg inntil min første bok er klar til å sendes til et forlag.
På søndag kom en god venn innom uppsalapisten for å ta bilder av fekting.
Man at work
Jeg har jo som kjent drevet med mye rart opp gjennom årene - volleyball, friidrett, skyting, tae-kwon-do, styrketrening, badminton og mye annet - men dette innlegget skal ikke handle om min egen fortreffelighet.
Nei, det skal handle om et misbruk på lik linje med alkohol, narko, mat og andre. Mitt misbruk er å få anerkjennelse. Å hylles for det jeg gjør. Dette har stort sett vært begrenset til sport, som jeg har hatt lett for. Kanskje derfor ble det sporten som ble min bane, og ikke narkotika, selv om jeg har testet det også. Kanskje det var tävlingsengelen som reddet meg på det området, og som fikk meg til å innse at der var det ikke noen hyllest å høste. Ingen seier å vinne. Uansett, verken sigaretter, hasj eller kokain ga mersmak, tvert i mot. Ikke alkohol heller.
En interessant fotnote når det gjelder alkohol er at siden jeg bestemte meg for å slutte å konkurre i fjor sommer, så har jeg knapt rørt alkohol. Før tok jeg gjerne en øl etter fektetreningen, men fra i fjor sommer så har ikke øl smakt. Ikke is heller, faktisk.
Men nylig innså jeg at konkurransemisbruket mitt, suget etter anerkjennelse, hyllest, og da gjerne fra de som er "større" enn meg - aner jeg et storebrorskompleks? - boblet opp på en annen arena: skrivingen.
I takt med at innsikten om at mitt første bokmanus ikke var så nær ferdigstillelse som jeg trodde, har min deltagelse på diverse konkurranser på forfatter- og litteraturblogger økt. I takt med at mitt indre stress har økt, har misbruket vokst.
Dette var noe jeg plutselig innså, igjen, for n'te gang, da Roar Sørensen skrev følgende på mitt bidrag på Litteraturbloggens påskekrimkonkurranse: "Du virker veldig språklig bevisst når du skriver. Det styrker storyen. Jeg synes kort og godt at du skriver godt."
Noe jeg vet.
I stedet for å gå rundt grøten, søke andres anerkjennelse, "autoritetenes" klapp på skuldra, og annet piss, og fokusere på det viktige, altså å takle det som skaper stress, så stiller jeg meg stadig i veien for meg selv, og skyter meg selv i foten.
Eller som Hans Berggrens bilde fra søndagens fotografering så treffende (sic!) gjør et poeng (sic!) av.
Og med det retter jeg ryggen for å takle min egen verste fiende: meg selv.
På søndag kom en god venn innom uppsalapisten for å ta bilder av fekting.
Man at work
Jeg har jo som kjent drevet med mye rart opp gjennom årene - volleyball, friidrett, skyting, tae-kwon-do, styrketrening, badminton og mye annet - men dette innlegget skal ikke handle om min egen fortreffelighet.
Nei, det skal handle om et misbruk på lik linje med alkohol, narko, mat og andre. Mitt misbruk er å få anerkjennelse. Å hylles for det jeg gjør. Dette har stort sett vært begrenset til sport, som jeg har hatt lett for. Kanskje derfor ble det sporten som ble min bane, og ikke narkotika, selv om jeg har testet det også. Kanskje det var tävlingsengelen som reddet meg på det området, og som fikk meg til å innse at der var det ikke noen hyllest å høste. Ingen seier å vinne. Uansett, verken sigaretter, hasj eller kokain ga mersmak, tvert i mot. Ikke alkohol heller.
En interessant fotnote når det gjelder alkohol er at siden jeg bestemte meg for å slutte å konkurre i fjor sommer, så har jeg knapt rørt alkohol. Før tok jeg gjerne en øl etter fektetreningen, men fra i fjor sommer så har ikke øl smakt. Ikke is heller, faktisk.
Men nylig innså jeg at konkurransemisbruket mitt, suget etter anerkjennelse, hyllest, og da gjerne fra de som er "større" enn meg - aner jeg et storebrorskompleks? - boblet opp på en annen arena: skrivingen.
I takt med at innsikten om at mitt første bokmanus ikke var så nær ferdigstillelse som jeg trodde, har min deltagelse på diverse konkurranser på forfatter- og litteraturblogger økt. I takt med at mitt indre stress har økt, har misbruket vokst.
Dette var noe jeg plutselig innså, igjen, for n'te gang, da Roar Sørensen skrev følgende på mitt bidrag på Litteraturbloggens påskekrimkonkurranse: "Du virker veldig språklig bevisst når du skriver. Det styrker storyen. Jeg synes kort og godt at du skriver godt."
Noe jeg vet.
I stedet for å gå rundt grøten, søke andres anerkjennelse, "autoritetenes" klapp på skuldra, og annet piss, og fokusere på det viktige, altså å takle det som skaper stress, så stiller jeg meg stadig i veien for meg selv, og skyter meg selv i foten.
Eller som Hans Berggrens bilde fra søndagens fotografering så treffende (sic!) gjør et poeng (sic!) av.
Og med det retter jeg ryggen for å takle min egen verste fiende: meg selv.
søndag, april 11, 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)