torsdag, oktober 25, 2007
fredag, oktober 19, 2007
Lær engelsk og stans sulten samtidig
Jeg "snublet" over Davids blogg igjen, som jeg gjør hver morgen. Denne gangen har han funnet fram til en site som, for hvert engelske ord man kan, gir bort ris til trengende.Prøv.
Først ville jeg passere 100 riskorn, så ble det 200 og plutselig ble målet å passere 50 på ordforrådsnivået.
Alle monner drar...
torsdag, oktober 18, 2007
Dagens strabas
Å gå. Det gjør vondt. Jeg er støl. Som faen. Høyt oppe på innsiden av lårene. Og rett over knærne. Det er ikke et resultat av tirsdagens eskapader på uppsalapisten, men av en ørliten justering i balansen. Jeg har rettet meg litt opp. Det gjør meg raskere bakover, og paradoksalt nok, raskere framover. Den lille endringen tok hardt på lårene.
fredag, oktober 12, 2007
The fastest motherfucker in the valley
onsdag, oktober 10, 2007
Fektevideoer
På de seneste fektetreningene har jeg hatt med videokamera, bare for å teste. Så også i går. Flere kommer på tuben.
Lars til venstre, og jeg til høyre. Johan filmet.
Lars til venstre, og jeg til høyre. Johan filmet.
tirsdag, oktober 09, 2007
Hoppesugen
Jeg vet. Dårlig timing. Akkurat når sesongen er over, så blir jeg hoppesugen. Det er vel det nydelige høstværet som vekker gode minner fra gamle dager? Som en fin høstdag på Rygge, etter en lang sesong på landslaget, hvor broder'n og jeg tok et lavløft fra 1500 fot bare for å få rushet etter hundrevis av 15000-fotshopp. Jeg ble klokka til over fem sekunder fritt fall en gang. De dagene er helt klart over, men hoppesuget ulmer til når forholdene er de rette.
lørdag, oktober 06, 2007
onsdag, oktober 03, 2007
tirsdag, oktober 02, 2007
Hallooo!
Er det noen her?
Hallo?
...
...
Nei, her var det stille, gitt.
Jahadå...
Jeg får prøve igjen i morgen.
Hallo?
...
...
Nei, her var det stille, gitt.
Jahadå...
Jeg får prøve igjen i morgen.
onsdag, september 19, 2007
Ola er i jorda
Olas ønsker til musikk i bisettelsen (med hans kommentarer):
Ei han å holde i, Jørn Hoel Savnet etter en livsledsager.
One, U2 Teksten forteller selv.
Il mio cuore va, Sarah Brightman Setter meg i stemning.
Memories, Andrew Lloyd Webber Til de gode minnene jeg har levd på fra alle mine private venner og alle fallskjermvenner etter ulykken.
Knockin' on heavens door, Bob Dylan/ Randy Crawford Dit drar jeg for å møte pappa og mine venner som har gått bort.
Have I told you lately that I love you, Van Morrison Til min familie.
Against all odds (take a look at me now), Phil Collins Til mine venner som jeg desverre mistet kontakten med etter skaden.
Don't give up, Peter Gabriel Til andre Spinal Cord Injured Friends - stå på og gjør det bedre enn meg.
Til slutt:
Time to say goodbye, Sarah Brightman/ Andrea Bochelli Jeg elsker dere alle. Vi sees i det neste liv. Ha det bra mamma, Tore, Frode, Bodil, min kjære Marianne, Robert Marcus, John Arne, Morten, Kristine og resten av min familie. Gråt, men ikke sørg med tungt hjerte for lenge. Jeg er på vei til et bedre sted.
En highlight fra Rørosturen: Å få høre om et av Olas mange ønsker i forbindelsen med sin egen bisettelse. "Diger kiste med åtte (ikke seks) håndtak og glasslokk."
Det ble det ikke noe av.
Sånn er livet, man får ikke alt man ønsker seg.
lørdag, september 08, 2007
R.I.P.
LØRDAG 2. OKTOBER 1993
Åtterlandslagets trener, amerikaneren Irv Callahan, har gitt oss en fridag fra treningen på Skydive DeLand i Florida.
Det er tre uker til årets store mål, VM i formasjonshopping.
Vi ligger godt an til å erobre en medalje. De siste dagenes trening har gått bra og vi er euforiske. Vi er i rute.
En båttur med laget innover i Florida sumpene, med øl og baguetter, blir til en flott og oppfriskende dag med alligator, stuping, sol og masse morro.
Ved Blue Springs blir de fleste igjen for å bade mens Janne (ei jente i landslagsgruppa), Ola og jeg cruiser videre innover i sumpene, mens vi tenker tilbake.
Året før kolliderte to lagkamerater under skjerm og viklet seg inn i hverandres fallskjermliner.
Bård mistet livet og Trond overlevde, såvidt.
Den gang trodde vi at satsingen mot VM var over, men vi klarte å hente oss inn igjen.
Og nå ser det ut som om "lykken" har snudd seg for oss og vi er skjønt enige om at det er flott å leve igjen. Spesielt siden satsingen med landslaget ser ut til å gå bra, virkelig bra.
Tidligere har Ola og jeg diskutert hva vi har lyst til å satse på etter årets VM. Om vi skal fortsette med åtterlandslaget eller ta med oss to av de beste og satse på firerhopping frem mot neste VM i 1995. Det siste alternativet appellerer sterkt til oss begge men vi er skjønt enige om at det er årets VM som gjelder nå...
Senere på kvelden spiser vi middag hos Kristin, ei norsk jente bosatt i Florida.
Etter måltidet oppdager Janne en liten innsjø bak Kristins hus og får lyst på et bad.
Ola, som alltid er full av energi og pågangsmot, liker ideen og vil være førstemann uti. Han, Knut Eirik (en i landslagsgruppa) og Janne stikker nedover mot vannet.
Noe senere går jeg nedover gressplenen mot vannet og hører at Knut Eirik advarer mot å stupe uti uten å sjekke dybden først.
Ola drar av seg klærne og går forbi Janne på den smale brygga, og kaster et blikk bakover.
Han ser at jeg kommer og roper i farta om vannet er dypt nok.
"Javisst, helt sikkert", roper jeg tilbake i det Ola stuper fra den lave bryggekanten.
Et flott stup, men så det ikke ut som om han et kort øyeblikk buttet mot noe?
Jeg fortsetter å gå mot brygga.
Ola kommer ikke opp. Kanskje han tuller med oss?
"Hvorfor kommer han ikke opp", roper Knut Eirik, og ser utover det mørke vannet.
Jeg er kommet til bryggekanten da Knut Eirik plutselig hopper uti vannet.
Jeg begynner å løpe, og ser at Knut Eirik dukker opp med Ola i armene sine.
Et kort øyeblikk ser det ut som om Ola's kropp er stivnet med armene utstrakt, men så ser jeg at han dingler som livløs i Knut Eiriks armer.
"Din tulling, jeg sa du ikke skulle stupe", roper Knut Eirik fortvilet mens han bærer Ola mot bryggekanten.
Sammen får vi han på ryggen opp på brygga mens jeg forsøker å holde hodet og nakken i ro.
Fortvilelsen vokser da jeg merker at den muskuløse kroppen er som en klump gelé.
Da kommer Gunn Kari som i tillegg til å være landslagsdeltager også er lege.
Nå blir alt bra, tenker jeg.
Ola åpner øynene og trekker pusten.
"It's OK", sier han på engelsk. "I'm here, it's OK".
Etter en kort stund fortsetter han.
"Gunn Kari. Hjælp mæ".
Hun snakker beroligende og spør.
"Stupte du i bunnen, Ola?".
"Ja", svarer han.
"Klarer du å bevege på bena, Ola?".
Vi ser på bena hans, som fra knærne henger utenfor bryggekanten. Tærne berører vannet.
"Nei".
"Klarer du å bevege på armene, Ola?".
Jeg holder på den venstre armen. Gunn Kari på den høyre. Begge er livløse.
"Nei", kommer det igjen.
"Kjenner du at jeg klyper deg, Ola?".
Gunn tar tak i det ene benet hans og klyper.
"Nei".
Hun klyper på magen, brystet og armene, men hver gang kommer det skarpt og klart fra Ola.
"Nei".
"Nei".
"Nei".
Pokker, tenker jeg. Kan dette virkelig være mulig?
"Det er vanskelig å puste", sier Ola, svakere denne gang.
"Hjælp mæ, Gunn Kari".
Noen kommer med et pledd og legger det over kroppen hans.
Jeg reiser meg opp og går inn på plenen til de andre.
Vi kan ikke gjøre noe annet enn å vente.
Etter ukeslange minutter kommer ambulansen og legehelikopteret.
Nabodama til Kristin kommer viftende med en revolver og vil ha oss vekk fra eiendommen sin.
Kristin roer henne ned.
Gunn kari kommer bort til oss i det Ola blir fraktet på båre til helikopteret.
Hun forteller at Ola antageligvis har fått et brudd i nakken. Han kan bli bra igjen, men realistisk sett kan han også bli lammet fra halsen og ned for resten av livet.
Det kan også hende at han kommer til å dø.
Vi kan bare vente å se.
Åtterlandslaget på treningsleir på Gryttjom i Sverige i 1993.
Fra venstre: Esben Evensen, Steinar Dromnes, Ken Hansen, Ola Hermo, Pål Kolbenstvedt, Arve Klev, Tore Kristoffersen og Gisle Pedersen.
Ola ble lam, og døde natt til lørdag 8. september 2007.
Åtterlandslagets trener, amerikaneren Irv Callahan, har gitt oss en fridag fra treningen på Skydive DeLand i Florida.
Det er tre uker til årets store mål, VM i formasjonshopping.
Vi ligger godt an til å erobre en medalje. De siste dagenes trening har gått bra og vi er euforiske. Vi er i rute.
En båttur med laget innover i Florida sumpene, med øl og baguetter, blir til en flott og oppfriskende dag med alligator, stuping, sol og masse morro.
Ved Blue Springs blir de fleste igjen for å bade mens Janne (ei jente i landslagsgruppa), Ola og jeg cruiser videre innover i sumpene, mens vi tenker tilbake.
Året før kolliderte to lagkamerater under skjerm og viklet seg inn i hverandres fallskjermliner.
Bård mistet livet og Trond overlevde, såvidt.
Den gang trodde vi at satsingen mot VM var over, men vi klarte å hente oss inn igjen.
Og nå ser det ut som om "lykken" har snudd seg for oss og vi er skjønt enige om at det er flott å leve igjen. Spesielt siden satsingen med landslaget ser ut til å gå bra, virkelig bra.
Tidligere har Ola og jeg diskutert hva vi har lyst til å satse på etter årets VM. Om vi skal fortsette med åtterlandslaget eller ta med oss to av de beste og satse på firerhopping frem mot neste VM i 1995. Det siste alternativet appellerer sterkt til oss begge men vi er skjønt enige om at det er årets VM som gjelder nå...
Senere på kvelden spiser vi middag hos Kristin, ei norsk jente bosatt i Florida.
Etter måltidet oppdager Janne en liten innsjø bak Kristins hus og får lyst på et bad.
Ola, som alltid er full av energi og pågangsmot, liker ideen og vil være førstemann uti. Han, Knut Eirik (en i landslagsgruppa) og Janne stikker nedover mot vannet.
Noe senere går jeg nedover gressplenen mot vannet og hører at Knut Eirik advarer mot å stupe uti uten å sjekke dybden først.
Ola drar av seg klærne og går forbi Janne på den smale brygga, og kaster et blikk bakover.
Han ser at jeg kommer og roper i farta om vannet er dypt nok.
"Javisst, helt sikkert", roper jeg tilbake i det Ola stuper fra den lave bryggekanten.
Et flott stup, men så det ikke ut som om han et kort øyeblikk buttet mot noe?
Jeg fortsetter å gå mot brygga.
Ola kommer ikke opp. Kanskje han tuller med oss?
"Hvorfor kommer han ikke opp", roper Knut Eirik, og ser utover det mørke vannet.
Jeg er kommet til bryggekanten da Knut Eirik plutselig hopper uti vannet.
Jeg begynner å løpe, og ser at Knut Eirik dukker opp med Ola i armene sine.
Et kort øyeblikk ser det ut som om Ola's kropp er stivnet med armene utstrakt, men så ser jeg at han dingler som livløs i Knut Eiriks armer.
"Din tulling, jeg sa du ikke skulle stupe", roper Knut Eirik fortvilet mens han bærer Ola mot bryggekanten.
Sammen får vi han på ryggen opp på brygga mens jeg forsøker å holde hodet og nakken i ro.
Fortvilelsen vokser da jeg merker at den muskuløse kroppen er som en klump gelé.
Da kommer Gunn Kari som i tillegg til å være landslagsdeltager også er lege.
Nå blir alt bra, tenker jeg.
Ola åpner øynene og trekker pusten.
"It's OK", sier han på engelsk. "I'm here, it's OK".
Etter en kort stund fortsetter han.
"Gunn Kari. Hjælp mæ".
Hun snakker beroligende og spør.
"Stupte du i bunnen, Ola?".
"Ja", svarer han.
"Klarer du å bevege på bena, Ola?".
Vi ser på bena hans, som fra knærne henger utenfor bryggekanten. Tærne berører vannet.
"Nei".
"Klarer du å bevege på armene, Ola?".
Jeg holder på den venstre armen. Gunn Kari på den høyre. Begge er livløse.
"Nei", kommer det igjen.
"Kjenner du at jeg klyper deg, Ola?".
Gunn tar tak i det ene benet hans og klyper.
"Nei".
Hun klyper på magen, brystet og armene, men hver gang kommer det skarpt og klart fra Ola.
"Nei".
"Nei".
"Nei".
Pokker, tenker jeg. Kan dette virkelig være mulig?
"Det er vanskelig å puste", sier Ola, svakere denne gang.
"Hjælp mæ, Gunn Kari".
Noen kommer med et pledd og legger det over kroppen hans.
Jeg reiser meg opp og går inn på plenen til de andre.
Vi kan ikke gjøre noe annet enn å vente.
Etter ukeslange minutter kommer ambulansen og legehelikopteret.
Nabodama til Kristin kommer viftende med en revolver og vil ha oss vekk fra eiendommen sin.
Kristin roer henne ned.
Gunn kari kommer bort til oss i det Ola blir fraktet på båre til helikopteret.
Hun forteller at Ola antageligvis har fått et brudd i nakken. Han kan bli bra igjen, men realistisk sett kan han også bli lammet fra halsen og ned for resten av livet.
Det kan også hende at han kommer til å dø.
Vi kan bare vente å se.
Åtterlandslaget på treningsleir på Gryttjom i Sverige i 1993.
Fra venstre: Esben Evensen, Steinar Dromnes, Ken Hansen, Ola Hermo, Pål Kolbenstvedt, Arve Klev, Tore Kristoffersen og Gisle Pedersen.
Ola ble lam, og døde natt til lørdag 8. september 2007.
torsdag, september 06, 2007
Gubb Challenge
Dagens fektetrening gikk bra, og jeg er fornøyd med innsatsen selv om jeg tapte mot både Filip og Anton (med minste mulige margin). Smågutta begynner å bli store, både fysisk, mentalt og som fektere - og det kommer til å bli vanskelig å fekte jevnt med dem framover. Og det er jo som det skal være, men jeg har tenkt å gjøre det lille jeg kan for å utvikle meg litt til.Enter min nye trener, den VM-klare Sofie (som jeg forøvrig tapte mot, med minste mulige margin).
onsdag, september 05, 2007
Värjkamraternas
Jeg er glad for at jeg deltok på gårsdagens fektekonkurranse - Värjkamraternas Vandringspris. Først hadde jeg tenkt å droppe den, jeg har vært litt slapp og sliten noen dager, men da jeg kom dit, og begynte å fekte, så gikk det relativt bra, selv om jeg ikke akkurat var i superslag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)