Etter høstens første dag

...på skolen.

Stor jente, plutselig.

Og dagis...

Her kommer jeg!

Mission impossible

Forrige uke bestemte jeg meg for å forfølge en drøm jeg har hatt siden tenårene, og etter litt kort tankevirksomhet og googling så sendte jeg følgende epost til Mattias Sunneborn:

Utfordring. Jeg er født i -67, har bra grunntrening og spenst. Jeg har siden tenårene drømt om å hoppe langt, men andre idretter har kommet i veien for et seriøst forsøk på lengdehopping, inntil nå - når det antageligvis er for sent å komme skikkelig langt.

Men det er akkurat det som er utfordringen.

Kan du hjelpe meg med noen tips angående trening for å hoppe langt, samtidig som jeg unngår skader.

Mål 1: Finne ut hvor langt jeg hopper nå.
Mål 2: Komme langt nok til SM-deltagelse.
Mål 3: OS 2012. Utopisk, selvfølgelig, men en utfordring er ikke en skikkelig utfordring om den ikke er umulig, og det er veien fram som er målet.

Har du noen ord/tips å bidra med på veien?

Impossible is just an opinion (omöjligt är bara en åsikt).

Ken

Som sagt, en drøm. En umulig drøm, men drømmer er akkurat det, noe man alltid har muligheten til å gjøre noe med, også når det helt sikkert, i hvert fall i andres øyne, er for sent.

Og svaret fra Sunneborn kom fort:

Hej Ken

Du har bra inställning!

Vi kan köra ett pass tillsammans på Bosön/Lidingö.

Mvh//Mattias

Kontakt opprettet og spenstreningen er så smått gjenopptatt så nå er det bare å booke et pass med Mattias, noe som forståelig nok passer litt dårlig akkurat nå, under friidretts-EM, og kanskje spesielt i dag ettersom hans svenske rekord, etter 6355 dager, muligens faller for Michel Thornéus.

Uansett, mitt mål nå, når det gjelder fysisk trening, er å trene for å hoppe så langt som jeg kan klare i 2012, OL (OS) eller ikke.

Man er ikke ferdig selv om man er over 40 (eller førti, feit og ferdig som brodern kaller det), 50, 60 eller 70.

So here we go...

Med himlen under mina fötter

Utsikt akkurat nå

Solnedgang over Sverige mot Norge

En herlig og varm sykkeltur seinere

...ligger jeg i et varmt bad og koser meg, og tenker på dagens manusarbeid. Konklusjon: Jeg har en fin familie og det går framover.

Handywoman-Lindberg

Som kjent blåste det lille plasttaket over uteplassen vår av for litt over fem år siden og sneiet nabodama för Handyman-Hansen monterte det igjen - som bildet nedenfor viser.

For litt over fem år siden.

Men nå, etter ytterligere noen års slitasje, samt en herlig vinter med mye snø, fortjener det - taket altså- å få trekke seg tilbake til en mer avslappet livsstil.

Handywoman-Lindberg ferd med demonteringen mens jeg passer Noa og steker pannekaker. Meija og Malvina ser på TV.

Översättaren i Uppsala

Ettersom det åpenbart finnes flere enn én oversetter i Uppsala, følte jeg etter Aftonbladets notis for, forhåpentligvis helt uten grunn, å presisere at det ikke er meg dette gjelder.

Tramper i varmen

Kjøpte jo en sykkel i fjor, som fortsatt er i regelmessig bruk. Den vanlige runden går fortere og fortere, føles det som, jeg har jo sluttet å konkurrere på de fleste plan, og tar ikke tiden, men det går som sagt fortere, og lettere, og snart blir det nok to runder.

Utsikt akkurat nå

Og ni år seinere

...har vi to barn på en trampoline i hagen bak huset vårt. Yeah, for oss selv.

Lat ettermiddag

...etter en fokusert formiddag med manuset.

Barnkalas

Varme ettermiddagstimer med trampoline, lek og moro er slitsomt, for de voksne. Men å høre Meija si 'beste dagen noensinne' føles godt.

Seks år

Meija ble seks år den 6. juli. Da feiret vi henne med familiebesøk fra Norge og Västerås. Og den 10. blir det barnkalas.

På 13 meters høyde

...sitter vi og koser oss, i toppen av et tre.

Etter Lenas og Peters bryllup

...i Sveriges nest mest brukte kirke - alle vet hvilken som er den mest brukte til bryllup, hvor vi fikk gleden av å oppleve et for noen år siden - ble det en båttur i og ved Gøteborg til restauranten uti skjærgården.

Venter på båten-mys

Ut på togtur 2

Noa leser.

Ut på togtur 1

Meija ser på tegnefilmer.

Babyland prøver seg på norsk?

Meijas siste dag på dagis

...og hennes første

Arona, Lago Maggiore

En fektende frende på Facebook poster info om en konkurranse i Arona.

Flashback fra 2002: Jeg har kjørt Ann til Milano etter en Speed Skydiving-konkurranse i Ravenna, og har parkert bilen to-tre meter fra Lago Maggiore, rett ved Arona. Skriver, bader, koser meg og sykler daglig til sentrum for å rusle rundt.


Nå: Har to barn med Ann og bor i Uppsala. En av Meijas beste venners far er fra Arona, og nylig fant vi ut at vi ruslet gatelangs der samtidig, før han også flyttet til Sverige og ble far.

Tilfeldig? Åpenbart.

Ikke bare på ferien

...men også resten av året.

Prøver å lese om Othello

...men forstyrres av to glade barn. Finnes det et bedre ord for det, mon tro? 'Forstyrres' virker så negativt.

Henger i parken

Litt kursing før sommerfest på dagis

...og etter en fin formiddagsøkt med manuset.

Ny Murkelpark

Offisiell åpning, tirsdag den 8. juni kl. 15

"Lenge siden"

...skrev jeg i en MMS til brodern, og mente at det var lenge siden jeg lå stille for å slikkes av solen.

"Hva da?", spurte han. "At du var i hagen med klær på?"

Trofaste blogglesere vet hva han sikter til...

17. mai, dagis & tur i skog og mark

Vår 17. mai i Sverige ble spesiell, ikke fordi det er Norges nasjonaldag, men fordi Noa begynte på dagis i dag, noe han likte veldig godt, selv om vi bare var der en times tid på morgenen.

Deretter nøt vi det fantastiske været med å finne fire av hittauts sjekkpunkter:

Höjden i Stadsskogen

Sten Sture Monumentet

Polacksbacken

Grövsta tallen

Og da var det blitt på tide å sykle hjem med Meija fra dagis...

...før jeg slang sammen en mexicansk gryte...

Grattis, Noa

...med 1-årsdagen i dag.

Min egen verste fiende

Dette blir mitt siste innlegg inntil min første bok er klar til å sendes til et forlag.

På søndag kom en god venn innom uppsalapisten for å ta bilder av fekting.

Man at work

Jeg har jo som kjent drevet med mye rart opp gjennom årene - volleyball, friidrett, skyting, tae-kwon-do, styrketrening, badminton og mye annet - men dette innlegget skal ikke handle om min egen fortreffelighet.

Nei, det skal handle om et misbruk på lik linje med alkohol, narko, mat og andre. Mitt misbruk er å få anerkjennelse. Å hylles for det jeg gjør. Dette har stort sett vært begrenset til sport, som jeg har hatt lett for. Kanskje derfor ble det sporten som ble min bane, og ikke narkotika, selv om jeg har testet det også. Kanskje det var tävlingsengelen som reddet meg på det området, og som fikk meg til å innse at der var det ikke noen hyllest å høste. Ingen seier å vinne. Uansett, verken sigaretter, hasj eller kokain ga mersmak, tvert i mot. Ikke alkohol heller.

En interessant fotnote når det gjelder alkohol er at siden jeg bestemte meg for å slutte å konkurre i fjor sommer, så har jeg knapt rørt alkohol. Før tok jeg gjerne en øl etter fektetreningen, men fra i fjor sommer så har ikke øl smakt. Ikke is heller, faktisk.

Men nylig innså jeg at konkurransemisbruket mitt, suget etter anerkjennelse, hyllest, og da gjerne fra de som er "større" enn meg - aner jeg et storebrorskompleks? - boblet opp på en annen arena: skrivingen.

I takt med at innsikten om at mitt første bokmanus ikke var så nær ferdigstillelse som jeg trodde, har min deltagelse på diverse konkurranser på forfatter- og litteraturblogger økt. I takt med at mitt indre stress har økt, har misbruket vokst.

Dette var noe jeg plutselig innså, igjen, for n'te gang, da Roar Sørensen skrev følgende på mitt bidrag på Litteraturbloggens påskekrimkonkurranse: "Du virker veldig språklig bevisst når du skriver. Det styrker storyen. Jeg synes kort og godt at du skriver godt."

Noe jeg vet.

I stedet for å gå rundt grøten, søke andres anerkjennelse, "autoritetenes" klapp på skuldra, og annet piss, og fokusere på det viktige, altså å takle det som skaper stress, så stiller jeg meg stadig i veien for meg selv, og skyter meg selv i foten.

Eller som Hans Berggrens bilde fra søndagens fotografering så treffende (sic!) gjør et poeng (sic!) av.

Og med det retter jeg ryggen for å takle min egen verste fiende: meg selv.

Mens mamma er på loftet

...for å finne sko til Noa.

Bildekavalkade

Jeg gjør som Ann og kjører en liten bildekavalkade:

Meija viser sin popstjerne-look.


Familien på vei til haugen i Murkelparken for å leke i snøen.


Panoramabilde av Murkelparken. Arbeidet har stått stille siden fredagen før "sportlovet", som ferien heter i Sverige.


Meija har tegnet pappa på trampolinen.


I går tok jeg en tur til FFF for fjerde gang siden den 19. august i 2008. Slitsomt, men én stor fjær i hatten var at jeg overraskende slo selveste Andrés Gomez...

Meija på snøfjellet

...hjemme i hagen, en nydelig dag i mars, før dagis.

Vakkert 2

Noen bilder fra dagens skitur, før badet og lunsjen.

På isen

Etter dagis. Snø er gøy!

Det snør! Juhuu!

Og det var visst snø for fem år siden også.