Her om dagen skrev hun en sak, Jag är Crissie Wellington!, om å se seg selv som det idolet man ønsker å være, og modellere sitt eget liv etter det som gjorde/gjør den personen til en suksess.
Selv har jeg, som jeg kommenterte på bloggen hennes:
”… aldri hatt andre idoler enn meg selv, men har ofte sett på hva de beste gjør, som et tidlig forsøk på det du skriver om, modellering, noe som nå gir meg et åpenbart syn på hvem jeg er, med tanke på mitt ydmyke mål for 2011-2012, som kommer på en blogg nær deg:)”
Og uten noe mer ståhei, så er jeg Bob Beamon.
Jepp, i fjor høst, i en alder av 43,5 år, da det etter alle solemerker var alt for sent for en seriøs satsing, så bestemte jeg meg for at jeg ville finne ut hvor langt jeg kunne klare å hoppe, som beskrevet i innlegget Mission impossible den 1. august 2010.
Hvorfor Bob Beamon, spør du kanskje? Og svaret er fordi han presterte noe "umulig", noe jeg har tro på at også jeg kan. Og om det mot formodning ikke skulle gå så himla langt, så har jeg i hvert fall prøvd, og klart det - å hoppe så langt jeg kan.
Og i tillegg til det, så er jeg tobarnsfar med mer enn en heltidsjobb, og går med seriøse forfatterdrømmer.
2011-2012 blir spennende år.
Impossible is but an opinion.
If you can dream it, you can be it.
All it takes is ONE great leap.
2 kommentarer:
Hello Bob!
Om någon så är det du. Jag tvivlar inte ett ögonblick. Ska bara bli roligt att följa dig.
Tro og tvil er noe som hører kirken til :)
Legg inn en kommentar