lørdag, september 08, 2007

R.I.P.

LØRDAG 2. OKTOBER 1993
Åtterlandslagets trener, amerikaneren Irv Callahan, har gitt oss en fridag fra treningen på Skydive DeLand i Florida.

Det er tre uker til årets store mål, VM i formasjonshopping.

Vi ligger godt an til å erobre en medalje. De siste dagenes trening har gått bra og vi er euforiske. Vi er i rute.

En båttur med laget innover i Florida sumpene, med øl og baguetter, blir til en flott og oppfriskende dag med alligator, stuping, sol og masse morro.

Ved Blue Springs blir de fleste igjen for å bade mens Janne (ei jente i landslagsgruppa), Ola og jeg cruiser videre innover i sumpene, mens vi tenker tilbake.

Året før kolliderte to lagkamerater under skjerm og viklet seg inn i hverandres fallskjermliner.

Bård mistet livet og Trond overlevde, såvidt.

Den gang trodde vi at satsingen mot VM var over, men vi klarte å hente oss inn igjen.

Og nå ser det ut som om "lykken" har snudd seg for oss og vi er skjønt enige om at det er flott å leve igjen. Spesielt siden satsingen med landslaget ser ut til å gå bra, virkelig bra.

Tidligere har Ola og jeg diskutert hva vi har lyst til å satse på etter årets VM. Om vi skal fortsette med åtterlandslaget eller ta med oss to av de beste og satse på firerhopping frem mot neste VM i 1995. Det siste alternativet appellerer sterkt til oss begge men vi er skjønt enige om at det er årets VM som gjelder nå...

Senere på kvelden spiser vi middag hos Kristin, ei norsk jente bosatt i Florida.

Etter måltidet oppdager Janne en liten innsjø bak Kristins hus og får lyst på et bad.

Ola, som alltid er full av energi og pågangsmot, liker ideen og vil være førstemann uti. Han, Knut Eirik (en i landslagsgruppa) og Janne stikker nedover mot vannet.

Noe senere går jeg nedover gressplenen mot vannet og hører at Knut Eirik advarer mot å stupe uti uten å sjekke dybden først.

Ola drar av seg klærne og går forbi Janne på den smale brygga, og kaster et blikk bakover.

Han ser at jeg kommer og roper i farta om vannet er dypt nok.

"Javisst, helt sikkert", roper jeg tilbake i det Ola stuper fra den lave bryggekanten.

Et flott stup, men så det ikke ut som om han et kort øyeblikk buttet mot noe?

Jeg fortsetter å gå mot brygga.

Ola kommer ikke opp. Kanskje han tuller med oss?

"Hvorfor kommer han ikke opp", roper Knut Eirik, og ser utover det mørke vannet.

Jeg er kommet til bryggekanten da Knut Eirik plutselig hopper uti vannet.

Jeg begynner å løpe, og ser at Knut Eirik dukker opp med Ola i armene sine.

Et kort øyeblikk ser det ut som om Ola's kropp er stivnet med armene utstrakt, men så ser jeg at han dingler som livløs i Knut Eiriks armer.

"Din tulling, jeg sa du ikke skulle stupe", roper Knut Eirik fortvilet mens han bærer Ola mot bryggekanten.

Sammen får vi han på ryggen opp på brygga mens jeg forsøker å holde hodet og nakken i ro.

Fortvilelsen vokser da jeg merker at den muskuløse kroppen er som en klump gelé.

Da kommer Gunn Kari som i tillegg til å være landslagsdeltager også er lege.

Nå blir alt bra, tenker jeg.

Ola åpner øynene og trekker pusten.

"It's OK", sier han på engelsk. "I'm here, it's OK".

Etter en kort stund fortsetter han.

"Gunn Kari. Hjælp mæ".

Hun snakker beroligende og spør.

"Stupte du i bunnen, Ola?".

"Ja", svarer han.

"Klarer du å bevege på bena, Ola?".

Vi ser på bena hans, som fra knærne henger utenfor bryggekanten. Tærne berører vannet.

"Nei".

"Klarer du å bevege på armene, Ola?".

Jeg holder på den venstre armen. Gunn Kari på den høyre. Begge er livløse.

"Nei", kommer det igjen.

"Kjenner du at jeg klyper deg, Ola?".

Gunn tar tak i det ene benet hans og klyper.

"Nei".

Hun klyper på magen, brystet og armene, men hver gang kommer det skarpt og klart fra Ola.

"Nei".

"Nei".

"Nei".

Pokker, tenker jeg. Kan dette virkelig være mulig?

"Det er vanskelig å puste", sier Ola, svakere denne gang.

"Hjælp mæ, Gunn Kari".

Noen kommer med et pledd og legger det over kroppen hans.

Jeg reiser meg opp og går inn på plenen til de andre.

Vi kan ikke gjøre noe annet enn å vente.

Etter ukeslange minutter kommer ambulansen og legehelikopteret.

Nabodama til Kristin kommer viftende med en revolver og vil ha oss vekk fra eiendommen sin.

Kristin roer henne ned.

Gunn kari kommer bort til oss i det Ola blir fraktet på båre til helikopteret.

Hun forteller at Ola antageligvis har fått et brudd i nakken. Han kan bli bra igjen, men realistisk sett kan han også bli lammet fra halsen og ned for resten av livet.

Det kan også hende at han kommer til å dø.

Vi kan bare vente å se
.


Åtterlandslaget på treningsleir på Gryttjom i Sverige i 1993.
Fra venstre: Esben Evensen, Steinar Dromnes, Ken Hansen, Ola Hermo, Pål Kolbenstvedt, Arve Klev, Tore Kristoffersen og Gisle Pedersen.

Ola ble lam, og døde natt til lørdag 8. september 2007.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Ola. Nu är du fri.

Vi träffades flera gånger efter olyckan och vi hade under många år kontakt via mejl och sms.

Du var så mån om alla "barnen": Felix, Andrea, Fabian (som föddes 2 oktober 1993...) Razmus, Kristoffer och Alexander. Ola - de är stora barn nu!

Vår sommarskidresa till Stryn, för några år sen, förde oss till ditt fina hus i Røros - där din trofasta vän taxen (som då fortfarande levde) vankade omkring och undrade sannolikt vad de hurtiga svenskarna gjorde hos dig, där i Røros.

Du guidade oss stolt runt i ditt hus, visade oss hur du jobbade vid din mac, presenterade oss för din mamma och, såklart, demonstrerade alla tekniska finesser som förvandlade dig från en gelégrönsak till en modern och arbetande människa: vi var så jävla impade av hur bra du hanterade ditt liv.

Känslomässigt var det jobbigt, ledsamheten låg och bubblade nånstans - men jag jobbade hårt på att vara äppelkäck och glad. Vi hamnade till slut i köket. Vi skulle fika och jag var din förlängda arm, så att du kunde dricka.

Då brast det för mig inombords - jag grät tysta tårar och det var då - precis då som jag kunde uppleva hur en så spänstig kropp helt och fullständigt totalt har havererat från sin enda livsuppgift: att bära dig dit du vill. Det var första gången jag satt så nära, så länge och så reflekterande.

Och på så vis blev jag din förlängda arm. Tidigare när vi träffats tror jag att jag var rädd för att komma nära. Dessutom hade du tidigare ett helt team med förlängda armar. Professionella armar dessutom. Nu var dig jag nära. Och jag kunde på nära håll se och uppleva en död och obrukbar kropp - men en fullständigt unik och fantastisk modig människa.

Det bästa av allt - trots det onda: du hade din hjärna, ditt hjärta och din värme.

Nu är jag förbannad för att vi tappade kontakten på slutet. Nu sörjer jag att vi aldrig mer kan skicka, eller ens skjuta upp att skicka det där smset, mejlet eller - IRL, besöket. Nu är det slut.

Eller - nu börjar det: ditt eviga liv, där du gör vad fan du vill med din saliga kropp.

Vi ses nån gång igen - där himlen alltid är blå!
Och där alla som vill, kan gå.

Sanna Janz

Anonym sa...

Fy vilken sorglig historia.
Hoppas jag aldrig behöver uppleva något liknande med en nära vän.

Anonym sa...

Livet på jorden är så tungt att leva ibland. Hoppas att det finns en existens där bara BS finns...

Ken Hansen sa...

Om Davids kommentar - "Fy vilken sorglig historia" - var til mitt innlegg: Ja, usj. Jeg har flere.

Om Davids kommentar var til Sannas kommentar: Ja, den var känsloladdad, og lokket fram en tåre.

Karin: Vi kan jo håpe.

Livet er ikke bare en lek, men også en dans på roser, var det noen som sa en gang...

Selv sier jeg: Det er mer mellom himmel og jord enn bare helvete.

Anonym sa...

Andrea har som ett av de första mail hon fått, ett grattis på 10 årsdagen (17 juli iofs men va fan) från Ola. Hon kan det nästan utantill. Han skrev att hon blivit en sån stor jente osv...
sånt kom Ola ihåg.

Vi var hela gänget på Aera och gjorde en 40 mans med Ola i tandem med respirator. Det höll på att gå åt pipan då nackremmen böjde ner huvet så att luften inte kunde tränga ner i lungorna. Ola blev blåare och blåare i ansiktet medan alla stod i cirkel runt och skulle gratta osv. Till slut skrek jag att lyft upp huvet han kan ju inte andas. Då drog han ett jätte andetag som om han skulle ta världsrekord i fridykning. Började direkt att prata om hur kul det var att ha fått hoppa igen och hur rörd han var att så många kompisar kommit från när o fjärran. Sen bjöd han på fest med grillat och öl.

Jag tänkte flera gånger klippa ihop nåt från alla träningsläger vi varit på tillsammans, eller skickat råmaterial så Ola kunde klippa själv. Det hann jag inte. Jag hade ju bara 13 år på mig.

Jag ska görat ändå nån dag, de e så kul att se vilket jäkla go och drag det var i den norska landslagsgenerationen. Från lilla Norge liksom och knuffa på fransmän och amerikanare. Ola, Ken och Pål som var lite ledartyper, ungtupparna, var hur kaxiga och orädda som helst. Inget var omöjligt. Klart att de siktade på medaljer.

Norge har förvaltat goet och drivet bra. (snittade ju dryga 20 på US nationals)

finns det ett ställe där gamla skydivers samlas efteråt så har han gott sällskap nu. Vi har mist många bra hoppare...