og på vei ned mot Hågadalen fant vi først, i følge brodern, en steinsopp.
Hvor er Soppboken når man ikke har storebror i nærheten før etter at bloggingen er unnagjort?
Deretter kom vi over et tre som råten og vinden hadde fått over ende siden sist.
Meijas tre står helt nede i starten av Hågadalen,
helt alene ved hestehagen.
Da Meija gikk inn til treet, så sneiet hennes ene hånd borti noe brennesle, derav hennes ublide ansiktsuttrykk.
Vi så noen kuer nede ved elva og ruslet ut for å se nærmere på dem. De fleste var på motsatt side av elven, som var full av ender, men på vår side var det ei ensom ku som Meija kalte "vaktkossan". Den rautet som en gal.
Meija peker mot der hun var med Besta for en stund siden.
Gresset på åkeren var litt høyt.
Skyggen.
Vi snublet også over ei død spissmus.
Påkjørt?
Meija vil lære å lese, så vi benytter anledningen til å trene når anledningen byr seg.
Litt engelskundervisning skader ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar