Utrolig, men sant!

I går var det klubbmesterskap i fekteklubben,
og jeg kom på 2. plass.

Da jeg kom til uppsalapisten, og vurderte motstanderne, og min egen dagsform (trøtt, seig og umotivert), bestemte jeg meg for å "unngå" sisteplass.Det ble dagens mål - å unngå sisteplassen.

Men etter den innledende puljefektingen (mot Jonas, Anton, William, Christoffer og Gunnar) kom første sjokk, jeg var ranket på førsteplass av alle etter å ha vunnet alle mine innledende kamper.

Nå, i bakspeilet, synes jeg det var litt merkelig at Björn og Sofie havnet i samme pulje (ikke min), men det var bra for meg. Om jeg hadde møtt en av dem tidligere, så hadde nok andreplassen røket (selv om jeg har slått dem begge på trening, flere ganger).

Noe annet som også var bra, var at min banemann fra fjorårets KM, Johan W., fikk ballongkne i forrige ukes lag-SM, og måtte stå over KM. Selv om jeg har slått ham på trening, så er han en bedre fekter enn meg, som så mange andre (dere vet hvem dere er).

Men på en heldig dag, kan alt skje.

Noe annet jeg aldri har fått oppleve før, er å stå over første DE-kamp (direkte eliminering).

Fordel eller ulempe? Både og.

Det verste med det, var at kroppen begynte å bli kald, men det gikk allikevel bra mot Mattias, Jonas og Filip (som alle hadde meg på fall), og plutselig var jeg i finalen mot Björn (som moste meg).Taperen og vinneren.