søndag, august 01, 2010

Mission impossible

Forrige uke bestemte jeg meg for å forfølge en drøm jeg har hatt siden tenårene, og etter litt kort tankevirksomhet og googling så sendte jeg følgende epost til Mattias Sunneborn:

Utfordring. Jeg er født i -67, har bra grunntrening og spenst. Jeg har siden tenårene drømt om å hoppe langt, men andre idretter har kommet i veien for et seriøst forsøk på lengdehopping, inntil nå - når det antageligvis er for sent å komme skikkelig langt.

Men det er akkurat det som er utfordringen.

Kan du hjelpe meg med noen tips angående trening for å hoppe langt, samtidig som jeg unngår skader.

Mål 1: Finne ut hvor langt jeg hopper nå.
Mål 2: Komme langt nok til SM-deltagelse.
Mål 3: OS 2012. Utopisk, selvfølgelig, men en utfordring er ikke en skikkelig utfordring om den ikke er umulig, og det er veien fram som er målet.

Har du noen ord/tips å bidra med på veien?

Impossible is just an opinion (omöjligt är bara en åsikt).

Ken


Som sagt, en drøm. En umulig drøm, men drømmer er akkurat det, noe man alltid har muligheten til å gjøre noe med, også når det helt sikkert, i hvert fall i andres øyne, er for sent.

Og svaret fra Sunneborn kom fort:


Hej Ken

Du har bra inställning!

Vi kan köra ett pass tillsammans på Bosön/Lidingö.

Mvh//Mattias


Kontakt opprettet og spenstreningen er så smått gjenopptatt så nå er det bare å booke et pass med Mattias, noe som forståelig nok passer litt dårlig akkurat nå, under friidretts-EM, og kanskje spesielt i dag ettersom hans svenske rekord, etter 6355 dager, muligens faller for Michel Thornéus.

Uansett, mitt mål nå, når det gjelder fysisk trening, er å trene for å hoppe så langt som jeg kan klare i 2012, OL (OS) eller ikke.

Man er ikke ferdig selv om man er over 40 (eller førti, feit og ferdig som brodern kaller det), 50, 60 eller 70.


So here we go...

2 kommentarer:

http://heizb.blogspot.com/ sa...

Du skulle ju sluta och tävla...

uppsalahansen sa...

Dette handler jo ikke om tävling, om å slå andre eller å vise at jeg er flinkere og bedre - som før.

Dette er en personlig greie. Å gjøre noe av lyst, som jeg har drømt om.

Dette handler om å finne tilbake til essensen i det å være et menneske.

Å konkurrere er en liten del av det, som i vår kultur har vokst til å bli det viktige, men egentlig så handler det altså om noe helt annet.

Noen vil sikkert kalle det jeg nettopp skrev for "rasjonalisering", og det er greit for meg for jeg vet bedre og trenger egentlig ikke å forklare eller rettferdiggjøre noe som helst, lenger.

Ei heller vise andre hvor flink jeg er - ved å jakte på enkle seire.

Da er det bedre å sikte på noe umulig...