Min egen verste fiende

Dette blir mitt siste innlegg inntil min første bok er klar til å sendes til et forlag.

På søndag kom en god venn innom uppsalapisten for å ta bilder av fekting.

Man at work

Jeg har jo som kjent drevet med mye rart opp gjennom årene - volleyball, friidrett, skyting, tae-kwon-do, styrketrening, badminton og mye annet - men dette innlegget skal ikke handle om min egen fortreffelighet.

Nei, det skal handle om et misbruk på lik linje med alkohol, narko, mat og andre. Mitt misbruk er å få anerkjennelse. Å hylles for det jeg gjør. Dette har stort sett vært begrenset til sport, som jeg har hatt lett for. Kanskje derfor ble det sporten som ble min bane, og ikke narkotika, selv om jeg har testet det også. Kanskje det var tävlingsengelen som reddet meg på det området, og som fikk meg til å innse at der var det ikke noen hyllest å høste. Ingen seier å vinne. Uansett, verken sigaretter, hasj eller kokain ga mersmak, tvert i mot. Ikke alkohol heller.

En interessant fotnote når det gjelder alkohol er at siden jeg bestemte meg for å slutte å konkurre i fjor sommer, så har jeg knapt rørt alkohol. Før tok jeg gjerne en øl etter fektetreningen, men fra i fjor sommer så har ikke øl smakt. Ikke is heller, faktisk.

Men nylig innså jeg at konkurransemisbruket mitt, suget etter anerkjennelse, hyllest, og da gjerne fra de som er "større" enn meg - aner jeg et storebrorskompleks? - boblet opp på en annen arena: skrivingen.

I takt med at innsikten om at mitt første bokmanus ikke var så nær ferdigstillelse som jeg trodde, har min deltagelse på diverse konkurranser på forfatter- og litteraturblogger økt. I takt med at mitt indre stress har økt, har misbruket vokst.

Dette var noe jeg plutselig innså, igjen, for n'te gang, da Roar Sørensen skrev følgende på mitt bidrag på Litteraturbloggens påskekrimkonkurranse: "Du virker veldig språklig bevisst når du skriver. Det styrker storyen. Jeg synes kort og godt at du skriver godt."

Noe jeg vet.

I stedet for å gå rundt grøten, søke andres anerkjennelse, "autoritetenes" klapp på skuldra, og annet piss, og fokusere på det viktige, altså å takle det som skaper stress, så stiller jeg meg stadig i veien for meg selv, og skyter meg selv i foten.

Eller som Hans Berggrens bilde fra søndagens fotografering så treffende (sic!) gjør et poeng (sic!) av.

Og med det retter jeg ryggen for å takle min egen verste fiende: meg selv.