Gøy å hoppe? Javisst!

Gøy å hoppe? Javisst! Eller?

Eller er det egentlig det? Det er noe jeg har tenkt på i vinter. Og jeg har kommet frem til at jeg ikke har savnet hoppingen. I det hele tatt. Merkelig. Men sant. Etter 20 år i sporten innrømmer jeg for meg selv at de siste sesongene har gått på tomgang. Av gammel vane. Da jeg nylig innså det begynte jeg å helle mot å ikke hoppe i år. Hvorfor gjøre noe av gammel vane, liksom?

Etter at jeg begynte å hoppe i 1985, og den første spenningen og gleden i å kun kaste seg hodestups ut av et fly hadde gitt seg, fant jeg min lidenskap i formasjonshopping og konkurranser. Da nakkeskaden fra 1991 tilslutt hindret meg i å strekke meg etter drømmen om å bli så dyktig som bare jeg kan bli, fant jeg noe av den samme gleden og spenningen i Speed Skydiving. Men ikke helt.

Ikke nok til å gi meg den samme lidenskapen og gleden som formasjonshopping gjorde og gjør, og da spesielt firerhopping, som nakkeskaden hindrer meg i å utfolde meg i. Det suger å ikke kunne finne ut hvor bra man kan bli.