Jeg satte meg ned for å sjekke mail i dag, og fikk en trist nyhet. Gus Wing døde i dag. Jeg orker ikke å skrive noe om det men har hentet noe fra Gus' webside, og har linker til noen andre sider nederst:
On April 23, 2005 Gus Wing, Husband; Friend; Skydiver & Inspiration, died as a result of a mid-air collision in the skies over Skydive Deland. He leaves behind a loving wife Lydia, and an extended family too large to name.
Gus Wings webside / Løken 1 / Løken 2 / Hämä
I hagen i Kantarellvägen har vi en tidsmaskin. Jeg vet ikke hvor mange år fremover i tiden den tar de som våger seg på en tur, men som bildene til høyre viser så er det ganske mange.
De to øverste bildene viser Micke Kaulanen før avreise, og mens han er i farta. De to nederste viser Tom, broren min.
Begge er utsatt for effekten. Ingen av dem var i stand til å si hvor langt inn i fremtiden de hadde reist, ei heller var de klar over at de hadde eldes så mye siden de begge følte seg like "unge" som før de hoppet på maskinen.
Vel tilbake var de som før. Bare litt andpustne. Tidsreiser tar tydeligvis på.
Micke Kaulanen syklet innom en tur for å kick-starte våren etter at det snødde litt i dag. Han er forøvrig litt sliten etter mye jobbing og fikset seg sin egen blogg. Her er et lite utdrag:
Bloggning. Dagbokande på nätet. Eller bara en avlastning av alla ideer och tankar som snurrar i huvudet. Well, nyss hemkommen efter en cykeltur och studsande på Kens studsmatta. Det var kul, vårvibbar när man kan vara utomhus och ha det skönt. Men jag lär ha träningsvärk efter studsmattan. Ken fick till några i min mening snygga hoppbilder på mig.
Jag borde egentligen ha jobbat med dom siter som jag måste få upp snart. Men jag behöver bara sätta mig framför datorn så blir jag tröt. Jag jobbade varje kväll förra veckan, koda 14h om dan är varken kul eller hälsosamt. Dessutom blir träningen och allt annat runtikring lidande. Och jag vägrar slå på tvn, för då blir jag ännu segare. Va fan, jag sitter ju framför datorn nu!! Men jag gör ju min första bloggilainen... Jag tror att några hopp ur Majik DVDn kan göra sitt för att få mig nöjd och glad.
Resten kan du lese på Kaulas blogg, om du finner den på nettet.
Eller er det egentlig det? Det er noe jeg har tenkt på i vinter. Og jeg har kommet frem til at jeg ikke har savnet hoppingen. I det hele tatt. Merkelig. Men sant. Etter 20 år i sporten innrømmer jeg for meg selv at de siste sesongene har gått på tomgang. Av gammel vane. Da jeg nylig innså det begynte jeg å helle mot å ikke hoppe i år. Hvorfor gjøre noe av gammel vane, liksom?
Etter at jeg begynte å hoppe i 1985, og den første spenningen og gleden i å kun kaste seg hodestups ut av et fly hadde gitt seg, fant jeg min lidenskap i formasjonshopping og konkurranser. Da nakkeskaden fra 1991 tilslutt hindret meg i å strekke meg etter drømmen om å bli så dyktig som bare jeg kan bli, fant jeg noe av den samme gleden og spenningen i Speed Skydiving. Men ikke helt.
Ikke nok til å gi meg den samme lidenskapen og gleden som formasjonshopping gjorde og gjør, og da spesielt firerhopping, som nakkeskaden hindrer meg i å utfolde meg i. Det suger å ikke kunne finne ut hvor bra man kan bli.
Nydelig helgevær. Ann er ute i hagen. Jeg sitter på kontoret. Har mye som skal leveres på mandag og tirsdag. Noen episoder til Animal Planet og Discovery. Blir litt stiv i nakken etterhvert og strekker meg litt. Hører hvordan Ann holder på ute og titter ut av vinduet. Hun er i ferd med å sette opp trampolina! Kult! Nå er det vår! Eller? Det er litt kjølig i lufta men man blir fort varm av å hoppe...
Forresten, Meija har oppdatert bloggen sin også.
Det var på midten av 80-tallet. Jeg gikk på sveisekurs i Fredrikstad og leste om et fektekurs som skulle begynne på Rygge Flyplass.
Etter å ha blitt smågod både i fekting og fallskjermhopping kom jeg til punktet hvor jeg måtte velge...
Utendørssporten vant, men som Gunnar Stavlund, nå i Fekteklubben Fredrikstad-fekterne, sa: "En gang fekter, alltid fekter".
I fjor, da Tom og familien hans kom på besøk fra Norge for å hilse på Meija og oss andre så fektet han og jeg litt i hagen.
I dag tidlig kom jeg over en artikkel i UNT og fekteviruset blusset opp igjen. Det sto at Uppsala skal bli Sveriges nya fäktmetropol.
Ute i boden ligger fekteutstyret mitt og kaller.
Greit nok lørdagsvær. Takleggingen kan begynne. Tverrbjelkene er spikret på plass med en god del bedre spiker enn de småspikerne som ble bøyd og revet ut da taket tok av her om dagen - og nesten traff nabodama. Neste skritt er å bore hull der de gamle ikke duger, og skru på plass takplatene. Fikk opp den innerste før Ann måtte avgårde på trening, og jeg tok over pass av Meija. Hun fikk litt havrevelling og sovnet før jeg gikk inn på kontoret og jobbet en times tid.
Så kom regnet, og jeg fikk resten av taket på plass.
På Kung Björns Hög.
Tok meg en sykkeltur med Thula i dag. Nede i Hågadalen fikk jeg nok en gang syn på Kung Björns Hög i det fjerne. Der har jeg aldri vært. Jeg tittet på klokka på mobilen, ettersom Meija har lekt med Swatch-en min, og så at jeg hadde et hav av tid før Ann skulle av gårde til Friskis & Svettis. Thula langer ut og jeg pedalerer, over et søkkvått jorde med en stor innsjø. Tungt. Ved haugen leser jeg på skiltet. Ikke lov å sykle, men tydeligvis lov til å ri. Store hovhøl i bakken, men ikke et spor etter sykkelen min. Uansett, jeg er en lovlydig kar.
Vel hjemme igjen viste det seg at jeg ikke hadde stilt mobilklokka om til sommertid. Det årna sæ allikkavæl. Ann rakk treninga.
